Reisebrev: Транссиби́рская

All english-reading friends and followers: Sorry this post is in my native tongue, I wrote it for a Norwegian magazine. Hope you enjoy the pictures, I can confirm they are poly-lingual. 

Verdens lengste jernbane, Transibirskaya Magistral, den Trans-Sibirske jernbane, fra Moskva til Vladivostok, med sidelinjer gjennom Mongolia og Manchuria til Bejing. Når vi går på toget sent på kvelden i Moskva står solen opp over endestasjonen i Øst-Asia. Neste morgen våkner vi til den kjente lyden av usveisede skinner, og myser ut av vinduet på landskapet utenfor. I mange timer er alt vi kan se skog, avbrutt av enkelte landsbyer, men den forundringen over det eksotisk trivielle holder blikket fast på den endeløse rekken trær i flere timer.

_CFS3817

Vi starter reisen med over 100 sammenhengende timer på toget fra Moskva til Irkutsk. Hver tredje til femte time stopper vi i en av de større byene vi passerer, i 20 minutters tid, som gir oss tid til å strekke på beina. Dimensjonene av jernbanen reflekteres i det sparsomme stoppmønsteret – det er som om Nordlandsbanen skulle hatt ett eneste stopp mellom Trondheim og Bodø!

_CFS3830Underveis passeres utallige små anonyme landsbyer, og tankene går til hvem som bor her, og hvilke liv de lever. Mange er nok ansatt på jernbanen. Ved nesten alle planoverganger står en bomvakt og hilser toget med et maskingevær over skulderen. Bommene er supplert med pullerter som vil stoppe enhver bil brått om den skulle forsøke å stoppe et tog. Banen er en livsnerve for godstrafikken gjennom Sibir, og godstog med over en kilometers lengde passerer oss hvert tiende minutt.Lasten er i hovedsak systemtog med kull og tankvogner med parafin, bensin og methanol, samt endel blandede tog med containere eller lukkede godsvogner.

_CFS3852
Vi reiser med togene beregnet for turister, med vognstammer med 1. og 2. klasse. Andre tog frakter flere lokale handelreisende, og reiseselskapene synes å unngå å gi deg billetter til disse. Ombord i vårt tog er det mange russere, noen kinesere og endel vestlige turister. To aldersgrupper er representert blant de vestlige; backbackere i 20-30-årene og babyboomer-generasjonen på tur med venner og ektefeller, ingen imellom. Jeg blir kjent med en svenske og to nederlendere, og vi fordriver tiden med kortspill. Vi startet med en diskusjon om vi skulle spille “Asshole”, “Skitgubba” eller “Boms og president”, men etter å ha utvekslet regler fant vi ut at vi snakket om samme spill.

 

_CFS3920

Hver vogn har sin provodnitsa, en togvert, og sitt eget sett lukter, som alle ligger et sted mellom nudler og borsj. Svenske Philip deler kupé med en kineser som har et noe annet forhold til kroppslukter enn hva vi vestlige ville regnet for høflig. Nederlenderne bor på 1. klasse, og har litt bedre plass i en kupé for to, og en togvert som kan engelsk og tilbyr dem varm borsj laget i vognen. Vår togvert kunne ikke engelsk, unngikk ethvert forsøk på øyekontakt og viste ikke tegn til ansiktstrekk før Philip spurte om han kunne ta et bilde av henne utenfor vognen: “No!”

_CFS4011
Første stopp er i Irkutsk, og vi kjører derfra til Listvianka på Baikalsjøens bredde. Sjøen er verdens største ansamling ferskvann, og minner oss mer om en stor norsk fjord enn en innsjø. I en periode kjørte man jernbaneferge over sjøen for å forbinde banene mot øst og vest. Vinterstid la man jernbanespor rett på isen, frem til et lokomotiv kjørte gjennom under den russo-japanske borgerkrigen. Det skal etter sigende fortsatt ligge der nede med lik og last, på 1000m dyp.

_CFS4041

Etter noen dager i stillestående senger setter vi oss på toget igjen, med Ulaanbaatar i Mongolia som endestasjon. Strekningen opp til den mongolske grensen er kanskje banen vakreste, med enorme daler, fantastisk utsikt over Baikalsjøens strender før vi klatrer opp mot høylandet. Når vi dagen etter ruller inn til endestasjonen for min del har jeg tilbakelagt 5304 kilometer.

_CFS4060

Det er noe meditativt med noe som ikke går så fort. Å sette av flere dager til å ikke gjøre noe, bare følge rytmen av solen på himmelen og se verden fare forbi utenfor. Toget lar tankene fare av sted, mens noen andre jobber for at du skal komme frem. På trans-sibirske kan alle tankekartene strekkes enda lengre, og man kan ta seg tid til å faktisk bare være underveis. I en verden der alt skal skje i går er det godt det finnes et tog som bruker mange dager på å nå frem til noe annet enn en forskremt rev på en myr i Sibir.

_CFS4914

Som med så mye annet er det andre som har beskrevet det bedre før en selv, derfor overlater jeg de siste linjene til Paulo Coelho, som i sin bok Aleph (utgitt av Alfred A. Knopf 2011) beskriver reisen fra Moskva til Vladivostok:

“The previous day I had decided to walk the length of the train. (…) We opened and closed numerous doors, too many to count. Only then did I understand that I wasn’t on a train but in a city, a country, a whole universe. (…) I walked through that city, which stretched out like an ever-flowing river of steel, a city where I don’t speak the local language, but what does that matter? I heard all kinds of languages and sounds, and noticed that, as happens in all large cities, most people weren’t talking to anyone, each passenger absorbed in his or her own problems and dreams, forced to share the same compartment with three perfect strangers, people they will never meet again and who have their own problems and dreams to contend with. However miserable or lonely they might feel, however much they would like to share their joy at some triumph or their grief at some overwhelming sadness, it’s always safest to keep silent.

 

_CFS5346

_CFS6122

_CFS6230

_CFS6391

_CFS5782

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *